Denne opplevelsen vil han aldri glemme.Det burde være en lærepenge for alle menn.
Hvor mange menn har egentlig tenkt over hvordan kvinner har det i gynekologstolen?
Vi kom over denne fantastiske teksten hos våre venner i Smud.no først, mens det er Svein Harald Røine som står bak historien som alle burde få med seg.
Svein Harald Røine driver nettsiden AlltidPositiv og bloggen Svein Harald, der han publiserte innlegget som nå sprer seg som ild i tørt gress på nettet. Historien er hentet fra hans bok «MODIG».
– Spesielt kvinner har lagt sin elsk på den, og delt den med sine menn og ikke minst venninner, forteller Svein Harald.
Her har du innlegget, publisert med tillatelse:
Til alle menn. Det var først etter denne opplevelsen at jeg forstod hvor MODIG alle kvinner er.
Etter en tids problemer med urinlatingen, måtte jeg til slutt bite i det sure eplet og gå til en undersøkelse hos min lege. Veien til legen den dagen var like tung å gå som hele Golgata.
Etter å ha besvart noen rutinespørsmål var det slutt på rutinen for min del. Vi lot begge som om dette var den mest naturlige ting i verden, og snakket om, paradoksalt nok, golf, køller, baller og hole in one, idet jeg mistet min jomfrudom – der bak. Gud må jo ha ledd godt da han konstruerte mannen og gjemte prostata på det mørkeste stedet i verden.
«Dette må være noe av det mest nedverdigende jeg har opplevd», tenkte jeg, men der tok jeg feil gitt.
«Du må nok til sykehuset i Fredrikstad for nærmere undersøkelse» konkluderte legen
«Hvorfor?» spurte jeg skrekkslagen.
Jeg hørtes ut som en mann som får beskjed om at svigermor skal flytte inn EN HEL UKE!!!!!!. Nå gjelder det dog ikke meg, fordi jeg har en herlig svigermor, men likevel, det var sikkert slik det ville høres ut hadde min svigermor vært en normal svigermor og ikke en av de fantastiske få som er unntaket som bekrefter regelen.
Lite visste jeg hva jeg hadde i vente.
Et lite stikkord. «Gynekologstol.»
Gynekologstolen må være oppfunnet av det mest sadistiske svinet som har satt sine ben på denne planeten. Det forundrer meg ikke om det var inkvisisjonen som fant opp denne for å torturere de vantro. Bare tanken for en mann å sette seg i en slik stilling i et slikt verktøy får jo det å hoppe i Holmenkollen til å virke som søndagsskole.
Uansett fikk jeg beskjed om å sette meg opp i «gapestokken». Uten undertøy.
Idet jeg hadde satt meg opp i dette torturinstrumentet, føltes det som at jeg nesten satt i spagaten. Kvinner vet godt at dette ikke er tilfelle, men mentalt opplevde jeg det som om bena var så langt fra hverandre at du må bruke kikkert for å se fra den ene foten til den andre. Umenneskelig langt fra hverandre. Mine tanker gikk da til alle kvinner som må sitte i en slik stol i alle fall en gang i året. Det krever mot. Damer er MODIGE. RESPEKT.
Det banket på døren og inn kom en søt og blid sykepleier. Jeg forsøkte å knipe igjen. Aldri tidligere har jeg ønsket like sterkt at gulvet hadde et digert hull.
Arrene på sjelen er uopprettelig.
«Hei», sa hun, «Jeg skal bare forberede undersøkelsen med litt lammende gel.»
Lammende gel!
LAMMENDE GEL!!!!!!!»
Historien er hentet fra boka “MODIG”.
Jommen sa jeg smør.
Jeg var fader meg lam fra kjeften og ned til tærne. For ikke å snakke hvor lam jeg var mellom øra, eller mellom bena for den sakens skyld. Ikke ett tonn Viagra hadde klart å endre på det.
Sykepleiere stilte seg mellom bena mine, bøyde seg ned og begynte profesjonelt å påføre den lammende gelen. Hun kikket opp mellom bena mine og smilte. Jeg tenkte på Mr. Bean.
«Dette er noe som bare han kan rote seg borti.»
Ennå hadde jeg ikke klart å få frem et eneste lite hei og følte at jeg måtte ta meg sammen.
Håndhilse var utelukket. Uskyldig flørting kunne ikke falle meg inn. Tanken på å flørte med beina til værs samtidig som hun førte lammende gel inn i mitt urinrør, føltes like naturlig som å synge «Du gamla du fria» på 17. mai. Kanskje jeg kunne snakke om noe mer hverdagslig. Den blide sykepleieren jobbet konsentrert. Jeg tenkte så det knakte på hva jeg skulle si mens jeg kastet et blikk ut vinduet på de vakre høst- trærne som kastet lange skygger fra solen i det nydelige været. Plutselig falt ordene ut av meg, uten at de tok en tur innom hjernen:
