To menn deler rom på sykehuset. Det en av dem gjør for den andre, er SÅ RØRENDE.
Foto: Bigstockphoto
Man vet ikke hva man har før man mister det, er et kjent ordtak – og det er vanskelig å si seg uenig.
Noen ganger er vi ikke klar over at andre mennesker gjør noe bra for oss. Noen ganger gjør vi gode gjerninger, uten å forvente å få noe tilbake. Vi gjør det simpelthen fordi vi ønsker at et annet menneske skal få det litt bedre. Vi vil gjøre noe bra.
Historien vi nå skal innom kommer til å gjøre noe med tankene dine. Den minner oss på en hel del viktige ting her i livet. Som for eksempel at vi skal sette pris på de rundt oss, og at en «liten» og god gjerning kan gjøre en stor forskjell for et annet menneske.
Kilde: Sunnyskyz
Oversatt av våre samarbeidspartnere i Smud.no
Vinduet
To menn, begge alvorlig syke, delte rom på sykehuset. En av dem fikk lov til å sette seg opp i sengen sin en time hver ettermiddag. Det var for at væske lettere skulle drenere fra lungene hans.
Sengen hans sto ved siden av rommets eneste vindu.
Den andre mannen måtte tilbringe all sin tid liggende på ryggen.
Mennene snakket i timevis.
De snakket om sine koner, sine familier, sine hjem, sine jobber, deres engasjement i militæret, hvor de hadde vært på ferie og mye mer.
Hver ettermiddag, da den ene mannen kunne sette seg opp, brukte han tiden på å fortelle romkameraten om alle de tingene han kunne se utenfor vinduet.
Han så en park og en vakker innsjø. Han så ender og svaner som drev avgårde på vannet, og barn som lekte med modellbåter. Han så unge mennesker som gikk hånd i hånd; han så mennesker som var forelsket i hverandre. Han så blomster, og farger. Han så skyer og han så himmelen. Han så byen og livet.
Mannen ved vinduet beskrev alt dette i detalj. Mens han gjorde det, lukket den andre mannen øynene sine og forestilte seg alt som ble beskrevet for ham. Det ga han en lykkefølelse.
En varm sommerdag, beskrev mannen ved vinduet at mennesker gikk forbi i en parade.
Selv om den andre mannen ikke kunne se menneskene eller høre musikken – kunne han forestille seg det. Og da var det nesten som om han var tilstede. Som om han levde igjen.
Dager, uker og måneder gikk.
En morgen, kom en av sykepleierne inn for å servere frokost til mennene. Da fant hun den livløse kroppen til mannen ved vinduet. Han hadde stille gått bort i løpet av natten.
Senere den dagen ble kroppen hans fjernet.
Så raskt det virket passende, spurte den gjenværende mannen om han kunne flyttes slik at han kunne ligge ved vinduet. Sykepleieren gjorde gladelig den omrokkeringen. Når hun hadde sørget for at han lå komfortabelt, forlot hun rommet.
Sakte men sikkert, og full av smerte, støttet han seg på den ene albuen for å ta en titt på den virkelige verden utenfor. Han anstrengte seg maksimalt for å se ut av vinduet.
Da oppdaget han at det eneste han så, var en vegg. En annen del av sykehusbygget.
Mannen spurte sykepleieren hva som hadde gjort at den avdøde mannen hadde brukt all sin tid på å beskrive fantastiske ting utenfor vinduet.
Sykepleieren svarte at mannen var blind, og at han ikke engang kunne se veggen.
