En snobbete riking håner en alenemamma med dårlig råd. Det får han SVI for!
Foto: Bigstockphoto
Opprinnelig publisert på www.smud.no
Arnulf Øverland har gitt oss et ordtak om medmenneskelighet: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».
Disse ordene bør vi ta til oss og minne hverandre på.
Vi kan gjøre hverdagen bedre for mange mennesker med dette i bakhodet.
Når en kvinne nå forteller hva hun opplevde en dag hun var på handletur, får vi se de to ytterkantene av medmenneskelighet.
Eller mangelen på det.
Kilde: Hrtwarming
Jeg står i køen for å betale. Kunden som står foran meg er i 40-årene og er pent kledd i dress og slips. Kunden som står foran han igjen, ser ut til å være en alenemamma på handletur med ungen sin.
Jeg er 25 år og ganske bomsete kledd: Slitte olabukser, en gammel Star Wars-topp og det lange håret henger bustete foran øynene mine.
Mannen i dress sier følgende til kvinnen som står foran ham: «Kan du være litt raskere! Noen av oss er viktige og har steder vi må være».
Alenemoren fomler med å finne frem penger. I kurven sin har hun kun vanlige varer, samt noe som ser ut til å være en bursdagskake til ungen. Hun mumler noe om at hun ikke har nok penger og bestemmer seg for å legge igjen kaken.
Mannen i dress: «Ikke sløs med andre menneskers tid hvis du ikke engang kan betale for varene dine! Eller kanskje du trenger mer statlig støtte som kommer fra mine skattepenger!?»
Nå føler jeg at jeg må bryte inn.
Jeg: «Hei du! Det holder!»
Mannen i dress: «Hvem tror du at du er? Du skal vite at jeg har en høy stilling i et stort selskap og det er ingen som noen gang snakker til meg på den måten!»
Brått ble jeg mer respektfull.
Jeg: «Jeg beklager. Jeg visste ikke at du var så viktig. Kunne jeg fått visittkortet ditt?»
Fornøyd gir han meg kortet. Det han har fortalt stemmer.
Jeg: «Her har du mitt visittkort».
Mannen i dress: «Hva i helvete skal jeg med det?»
Plutselig blir mannen hvit i ansiktet. Han oppdager at jeg er deleier av selskapet han jobber i.
Jeg: «Vit at jeg kjenner navnet til ditt nå, og jeg kommer til å ringe din overordnede for å være sikker på at du får en advarsel. En handling til som dette, og du har sparken».
Mannen stammer før han nærmest spurter ut av butikken.
Jeg ender opp med å betale for morens kake og gi henne noen ekstra slanter så hun kan kjøpe en leke til barnet.
