Feiringen fortsetter i oktober på animasjonsfestivalen i Fredrikstad, forteller filmviter og dosent emeritus Gunnar Strøm, som i 1993 startet animasjonsutdanningen ved høyskolen i Volda.

Strøm er en av forfatterne bak en stor biografi viet Kjell Aukrust, som lanseres i mars – når det er duket for 100-årsjubileet for hans fødsel også. De to stornavnene er uløselig knyttet til hverandre.

– Det var et lykketreff at de to laget «Flåklypa Grand Prix» sammen. To kjemper som møttes, sier han om samarbeidet mellom Kjell Aukrust og Ivo Caprino. Resultatet ble den mest sette norske kinofilmen i særklasse. Over fem millioner så den – bare i Norge.

"To kjemper som møttes", kalles samarbeidet mellom Ivo Caprino og Kjell Aukrust om "Flåklypa Grand Prix". 

Oddvar Walle Jensen NTB kultur

Hollywood-modell

– Vi viser filmen for det internasjonale animasjonsmiljøet den dag i dag, og de blir alltid imponert, sier Gunnar Strøm, som kaller «Flåklypa Grand Prix» for «en herlig kombinasjon av Aukrusts fantastiske karakterer og univers og Caprinos enorme dyktighet som animatør og særlig som filmforteller».

– Det er synd at det ble så mange konflikter i etterkant, sier Strøm, og sikter til rettighetskampen mellom Caprino Filmcenter og Hunderfossen familiepark og Aukruststiftelsen. Caprino-siden tapte, og i fjor avviste Høyesterett anken. Strøm vil heller kommentere selve filmen:

– «Flåklypa» er en klassisk fortelling etter Hollywood-modell. Den og Caprinos andre filmer har kommunisert til barn og unge i flere generasjoner, sier Strøm.

Caprino fikk – ved hjelp av Bjarne Sandemose – bygget den velkjente, store modellen av filmens gullblinkende racerbil, og inntok land etter land med den under lanseringen utaskjærs. Dette var ifølge Strøm medvirkende årsak til at «Flåklypa»-filmen også fant sitt publikum i andre land.

– At «Flåklypa Grand Prix» ikke ble stor i Storbritannia og USA gjør at Caprino ikke har den plassen i internasjonal filmhistorie som han burde hatt, sier Strøm, og karakteriserer Caprino som «en stor helt» i dagens norske animasjonsmiljø.

– Det ble profesjonalisert fra 90-tallet, noe Ivo var opptatt av. Han stilte opp for dette, og var raus og åpen.

Som en norsk Disney

Som en norsk Walt Disney skrev ikke Ivo Caprino originalhistorier. Han tok for seg eventyr og andres historier, og gjorde dem til sine. Ikke bare Aukrust og Thorbjørn Egner sine, som i sistnevntes «Karius og Baktus» og «Dyrene i Hakkebakkeskogen» – men også eventyrene samlet inn av Asbjørnsen og Moe.

Dermed definerte den norske filmprodusenten, filmregissøren og forfatteren eventyrenes utseende for mange av oss – på en måte som gjorde «Veslefrikk med fela» til en stor suksess på barnefilmfestivalen i Venezia i 1952.

Dukkefigurene hans kappåt i korte eventyrfilmer med trollet, Reveenka tok imot frierne, sjuende far i huset hang på veggen, hele tiden i dramatiske, heilnorske omgivelser, med fjell og dal og kongsgårder så vel som fattigslige stuer.

– Caprinos oldefar Hans Gude var en av nasjonalromantikkens fremste malere, som illustrerte folkeeventyrene samtidig som han malte «Brudeferden i Hardanger». Også Ivo var opptatt av nasjonalromantikken, sier Per Haddal – filmskribenten som i 1993 slapp biografien «Ivo Caprino: Et portrett av Askeladden i norsk film».

Arbeid, ikke flaks

– Han likte ikke tittelen, fordi den sikter til at Askeladden har flaks – mens Ivo mente det var knallhardt arbeid som lå bak det han selv hadde utrettet. Men forlaget ville det, røper Haddal til NTB.

Også Haddal løfter frem «Flåklypa Grand Prix» som den beste norske kinofilmen noensinne. Ikke bare i sine filmatiske kvaliteter, men også for alt arbeidet som lå bak.

– Disse berømmelige 24 bildene i sekundet. Ivo gjorde alt selv, det var en musikalitet i det han gjorde, lyder det fra filmeksperten. Om Ivo Caprino selv sier Haddal:

– Han var et unikum. Han sa til meg «jeg har ett prinsipp for det jeg gjør, og det er å skape glede». Som Aukrust var Caprino en gledesspreder; de var lekende kunstnere.

Patentert «hemmelighet»

Det var da Per Haddals biografi ble lansert i 1993, åtte år før Caprinos bortgang som 80-åring, at hans særegne teknikk med å få dukkene sine til å bevege seg uten synlige tråder ble «avslørt». For som Caprino selv sa:

– Alle som har villet har kunnet be om å få se papirene på et hvilket som helst patentkontor.

Han styrte trådene, samlet i en stang, ved hjelp av det han kalte «tangenter», noe som blant annet er beskrevet i en masteroppgave fra filmskolen på Lillehammer.

– Jeg spiller på trådene som er inne i kroppen. Det er det hele, sa Caprino foran det NTB beskriver som «forbløffede tilskuere». Han tok patent på oppfinnelsen, men mente det bare var han som kunne styre dukkene.

– Det har mye med trening å gjøre, sa Caprino om hvordan han blant annet fikk «Televimsen» til å spille høyttravende jazzsoloer på klaver.

Drømte om Peer Gynt som dukkefilm

Ivo Caprino drømte om å gjøre to langfilmer i animasjonsform: Den ene var Ibsens «Peer Gynt», den andre var Egners «Folk og røvere i Kardemomme by», ifølge Per Haddal.

Det ble med drømmen. Caprino laget ikke animasjon etter «Flåklypa Grand Prix» – med unntak av den korte NRK-serien « Jeg får ikke sove » (1979). De siste årene av karrieren brant han for supervideografen, som han oppfant sammen med Sandemose;

– Han elsket supervideografen, da kunne han henge under et helikopter og filme, smiler Gunnar Strøm, og fastslår:

– Ivo Caprino var som en guttunge, leken hele livet.